lama.no

Dagbladet slår opp en sjokkerende nyhet i dag – "Healing og bønn virker ikke". Og det skriver de uten sitatstrek til og med. Hvilke andre sensasjonelle oppslag kan man forvente i fremtiden? Her er et par forslag:

"Nigeria-eposter er bare bløff"

"Knust speil bringer ikke ulykke"

"Ikke svarte katter heller!"

"Julenissen finnes ikke"

Dessverre har det vist seg de siste ukene at denslags oppslag er nødvendig. Helseminister Hanssen og andre politikere har vist seg som representativ for et flertall av befolkningen som tror på julenissen ….eh … Snåsamannen. Det er ille at Dagbladet må fremstille det med fete typer at healing faktisk ikke virker, selv om dette har vært testet til det kjedsommelige.

Så, nå som Dagbladet har gjort unna healing og bønn – la meg ta en liten runde med julenissen. Her følger en liten serie med potensielt oppklarende fakta om den rødkledde:

• Selv om det finnes pakker under treet om morgenen på julaften er det betraktelig mer sannsynlig at dine foreldre la pakkene der enn at en skjeggete fet mann gjorde det.
• At mange påstår å ha sett julenissen betyr ikke nødvendigvis at julenissen finnes. Det er ekstremt mye mer sannsynlig at de har observert en som er utkledd som julenissen. Det er altså ikke sikkert at de lyver selv om måten de fremstiller sin erfaring ikke nødvendigvis reflekterer virkeligheten..
• Dersom vi skal akseptere at julenissen finnes må vi også akseptere å skrive om endel fysiske lover som vi har rimelig sikker viten om.
• Selv om du ikke kan bevise at julenissen ikke eksisterer, er dette så grenseløst lite sannsynlig at det er fullt ut akseptabelt å hevde at julenissen ikke eksisterer, uten at du dermed bør anklages for å ikke ha et åpent sinn.

Snåsamannens overnaturlige evner bor i samme fantasisfære som julenissens eksistens. Der bor de trygt og godt i de fleste rasjonelle hoder. At politikere som styrer landet tror på julenissen er skremmende. At de samme politikerne jobber med et lovforslag som kan gjøre det straffbart å si at de er noen tullinger når de tror på julenissen er om mulig verre.

Jeg vil ha stortingsvalg. Nå!

Hvor mye vann bør man drikke hver dag? Noen hevdet i lunchen på jobben i dag at man bør drikke 3-4 liter vann hver dag, og at det er en helsemessig fordel å drikke mye.

Faktum er at kroppen har et glimrende system for å regulerere vannbehovet. Det gjøres gjennom tørste. Man føler seg tørst når man har for lite væske i kroppen, og da drikker man til man føler seg bedre. Å tvinge på seg mer vann enn det man føler for er ikke nødvendigvis en fordel. Drikker man for mye kan det faktisk være farlig – i enkelte tilfeller også dødelig.

Vi trenger en viss mengde vann hver dag. Men det betyr ikke nødvendigvis at man trenger å drikke alt det vannet. Det er en gammel myte at man bør unngå enkelte drikker som når man er tørst. Koffein-holdig drikke som kaffe og Cola gir riktignok en viss vanndrivende effekt, men denne effekten er svært moderat, og nettoeffekten er uansett mye større enn ved å la være å drikke.

Men en stor del av væskebehovet vårt får vi dekket gjennom maten vi spiser. Frukt og grønnsaker består av ca 90% vann, kjøtt og fisk ca 50% vann, og brød ca 30 % vann. Slik får vi kompensert store deler av det vannet som skilles ut gjennom urin og svette i løpet av en dag. I tillegg må vi drikke litt, men da justeres mengden altså best av hva vi føler behov for, og det trenger strengt tatt ikke være rent vann.

Mer informasjon i denne artikkelen.

Snåsamannen vil altså ikke la seg teste. Han sier at han har hjulpet folk i 60 år og det er ikke noe poeng å teste han nå.

En skikkelig utført test av Snåsamannens såkalte evner vil kunne ha ett av to utfall:

1. Han har overnaturlige evner
2. Han har ikke overnaturlige evner

Ved utfall nr 1 får vi fastslått det første tilfellet av overnaturlige evner som noen sinne har blitt dokumentert. Alt vi vet om virkeligheten vår må revurderes. Legevitenskapen revolusjoneres. Alle lærebøker i naturvitenskapelige fag må skrives om. Nobelpriser deles ut. James Randi står klar med en million dollar som kan doneres til en hvilken som helst veldedig organisasjon. Menneskeheten får et fremskritt innen vår kunnskap om virkeligheten som mangler sidestykke i moderne tid.

Ved utfall nr 2 får vi avslørt den snille Snåsamannen som en helt vanlig mann som lever godt på placeboeffekten.

Så, bør vi teste Snåsamannen? Ja, selvsagt bør vi det. Halve Norge går rundt og tror at Snåsamannen har overnaturlige evner. Det er skremmende å tenke på hvor lite kritisk sans folk flest har, som aksepterer slike vanvittige påstander uten et skikkelig grunnlag. Dessuten, dersom det er en mikroskopisk sjanse for at utfall 1 slår til – at han faktisk har overnaturlige evner – så ville det være en stor tragedie om vi ikke fikk avklart det, og lært av det.

Dersom utfall 2 er tilfelle har vi enten å gjøre med en ren svindler, eller en mann som har latt seg forlede av ting som han ikke helt skjønner. Som f.eks at han kun får tilbakemelding fra de som føler seg bedre etter at de har besøkt han, og dermed får et urealistisk forhold til i hvilken grad han har en effekt på hvordan folk føler seg. Eller folk føler seg faktisk bedre på grunn av placeboeffekten. Eller kanskje han rett og slett lar seg forlede av at folk sier de føler seg bedre når de er hos han fordi de synes litt synd på den gamle mannen, sånn som journalisten i dette videoklippet.

Inntil han velger å la seg teste velger jeg imidlertid å forutsette at han er en svindler. Han må gjerne motbevise dette – men bevisbyrden ligger hos han.

Se forøvrig Gunnar Roland Tjomlids glimrende innlegg om Snåsamannen.

For mange år siden så jeg et intervju med Mark Knopfler der han forklarte hvorfor han ikke likte musikkvideoer. Han mente det var to muligheter: Enten fortalte musikkvideoen det samme som sangen, og det ble som å fortelle den samme historien to ganger. Eller så fortalte musikkvideoen noe annet enn sangen, og det var også helt feil.

Noen er tydeligvis enig med Mark Knopfler, og har bestemt seg for å illustrere hvor teit det blir ved å endre sangene til å matche nøyaktig hva musikkvideoen handler om. Resultatet er forholdsvis fornøyelig:

Knabbet fra Pharyngula.

Da Microsoft i 2005 annonserte navnet på sitt nye operativsystem, Windows Vista, skrev jeg følgende i en kort bloggpost:

Når Windows Vista skal utgis i norsk versjon foreslår jeg at den får navnet “Windows Wista”. Det er det alle nordmenn kommer til å kalle den for likevel.

Nå som navnet på neste versjon er annonsert, Windows 7, er det grunn til å tenke tilbake på min tidligere spådom å konkludere at jeg tok feil. Jeg predikerte at alle kom til å snakke om “Windows Wista”, fordi nordmenn som snakker engelsk er notorisk dårlig på å uttale en klassisk V-lyd, spesielt i forbindelse med et annet ord som inneholder W-lyden.

Vel, jeg tok altså feil, og det er to grunner til det:

1. Folk som snakker om Microsoft sitt OS sier ikke “Windows Vista”, men kun “Vista”. Dermed er det ikke så stor sjanse for at W-lyden dras inn i Vista.
2. Men viktigste grunn – folk flest snakker ikke om Windows Vista i det hele tatt.

Begge disse årsakene er nok med på å bidra til at Microsoft går tilbake til å bruke et versjonnummer på neste Windows i stedet for et egennavn. De har et rimelig sterkt merkenavn i “Windows”, og det virker logisk å ri på det fremfor å bane vei for et helt nytt navn. Spesielt når de erfarer, som i tilfellet Vista, at det ikke tar skikkelig av. Da er det et lettere utgangspunkt å ha et kjent merkenavn i bunn.

Det store spørsmålet da blir om folk i Norge kommer til å kalle det Windows syv, Windows sju, bare Windows, eller Windows sævven. Alternativt at folk ikke snakker om det i det hele tatt. Jeg skal ikke begi meg ut på noen spådommer denne gangen.

Da Mozillaprosjektet ble startet i 1998 var det kun kildekoden for nettleseren som ble sluppet løs, men ambisjonene i prosjektet var å lage en fullstendig pakke med epostleser og webforfatterverktøy slik som Netscape Communicator var den gang. Etterhvert ble dette utviklet, og ble en del av det som i dag heter Seamonkey.

Med overgangen til fokus på standalone nettleser med Firefox ble de andre komponentene litt glemt. Mail og news fikk et visst liv i Thunderbird-prosjektet, mens web-editoren Composer fikk lite kjærlighet fra Mozillautviklerne.

En av utviklerne, Daniel Glazman, tok på seg å lage en standalone web-editor basert på Composer. Den kom ut i versjon 1.0 i 2005, og siden har det skjedd lite.

Nå skjer det imidlertid ting. I det siste har Daniel Glazman begynt å hinte på bloggen sin om ny funksjonalitet i web-editoren, og nå har han akkurat annonsert prosjektet Blue Griffon. Dette skal bli den neste web-editoren basert på Mozilla-teknologi.

Ingen detaljer er avslørt så langt – følg med på www.bluegriffon.org og på bloggen til Daniel Glazman.

Webdagene i fjor var en grei opplevelse med noen gode foredrag, og mange midt på treet. Jeg hadde egentlig endel kritikk som jeg hadde tenkt å blogge om men aldri fikk gjort, men etter å ha deltatt på årets Webdagene tror jeg arrangørene telepatisk har fått overført det jeg tenkte. Alternativt har de klart å tenke det ut selv, for det var klasseforskjell på årets arrangement sammenliknet med i fjor.

Totalt sett var arrangementet preget av høyt faglig nivå, gode forelesere, god teknisk gjennomføring, og ikke minst hyggelige mennesker. Det eneste de kanskje la litt mer krefter i ved fjorårets arrangement var festlighetene om kvelden, men således har de egentlig prioritert riktigere i år.

De internasjonale foreleserne var definitivt med på å høyne nivået. Justin Foster åpnet med å snakke om bruk av video på web. Senere på dag en viste BJ Fogg oss hvordan vi skal påvirke brukernes atferd på nettet.

Dagen etter startet med et aldeles glimrende foredrag om fokus på innhold av Gerry McGovern. Han var et fyrverkeri på scenen, noe som var litt morsomt å observere ettersom han fremsto som litt mer reservert da jeg snakket med han kvelden før. Gerry hadde salen på 350 mennesker i sin hule hånd, og det var tydelig at han hadde stått på en scene før. Eric Reiss, med sitt foredrag om Dogmereglene for webkommunikasjon, var like energisk og morsom både på og av scenen, og viste seg å være en svært hyggelig fyr i tillegg til at han hadde noe interessant å formidle.

Av de ikke-utenlandske vil jeg spesielt trekke frem Jostein Magnussens “The good, the bad and the ugly“. Noe tabloid og kategorisk til tider, men i dette tilfellet hjalp det egentlig bare på å understreke poengene han ville ha frem, uten at kritikken fremsto som ondsinnet. Også Jon Gunnar Wolds presentasjon av finn.no var svært interessant, og det var nesten litt synd at dette gikk paralelt med to andre foredrag.

Også det utenomfaglige fungerte svært godt. Teknikken gikk prikkfritt (noe man ikke kunne si om fjorårets konferanse), lokalene var bra, maten var god, og menneskene var hyggelige.

Alt i alt var Webdagene 2008 et svært vellykket arrangement med en kraftig kvalitetsheving fra i fjor. Det er tydelig at arrangørene har lært av sin erfaring. Jeg ser frem til at de gjentar suksessen til neste år, og med forebehold om at de ikke har tenkt å bli dårligere vil jeg anbefale Webdagene 2009 til alle som jobber med web i en eller annen sammenheng.

Du finner mer informasjon om Webdagene 2008 på de offisielle websidene og på arrangørenes blogger, Kuttisme og Iallenkelhet. Ellers har Hans Petter Fosseng skrevet et innlegg om Webdagene, og digi.no har skrevet en rekke artikler om enkeltforedrag.

Det kom som et bittelite sjokk i Mozilla-miljøet for noen år siden da David Hyatt sluttet i Netscape, og dermed Mozilla, og ble ansatt av Apple. Han hadde vært en sentral utvikler, og er regnet som hovedarkitekten bak kryss-plattform-konseptet XUL, det XML-baserte brukergrensesnittspråket som gjorde det lettere å drive utvikling på tvers av plattformer. Han startet Chimera-prosjektet, den Mozillabaserte nettleseren for OS X som siden fikk navnet Camino, han lanserte en av de mest populære egenskapene ved Mozilla – tabs, og han var en viktig støttespiller til Mozilla/Browser-prosjektet, det som siden ble til m/b, deretter Phoenix, Firebird, og i dag Firefox.

Av en eller annen grunn opplevdes det som noe overraskende da det noen måneder senere ble kjent at arbeidet hans hos Apple hadde vært med en nettleser – Safari.

Da Mozilla Firefox 1.0 ble lansert var Ben Goodger hovedutvikler. Det var også bittelitt overraskende da han et par måneder senere annonserte at han for fremtiden ville motta lønnsslipper fra Google. Han fortsatte som Firefox-utvikler en god stund, men dunstet vekk fra arbeid med det etterhvert. Darin Fisher fulgte etter. Dette var før Firefox hadde begynt å få særlig med inntekter selv, og mange av de som jobbet med prosjektet var ansatt i andre selskaper, som f.eks Red Hat. Så vi var ikke veldig overrasket. Bare litt.

Noe overrasket, dog ikke vippet av pinnen totalt, var vi for et par uker siden da Google lanserte sin nye nettleser, Chrome. Ben Goodger og Darin Fisher ble begge presentert som sentrale utviklere i tegneserie-presentasjonen av nettleseren.

Mozilla som åpent kildekode-miljø har vært en nyttig ressurs for å trekke til seg dyktige og kreative folk som ønsker å jobbe med nettlesere og webteknologier. Så det er egentlig ikke veldig overraskende at endel av de som har kommet langt i det miljøet etterhvert har blitt sentrale i tilsvarende prosjekter i store selskaper.

Vi blir ikke overrasket hvis det kommer flere. Eller ihvertfall kanskje bare litt.

Facebook har tjent mye penger de siste årene og i sommer ansatte de Mike Schroepfer, tidligere Vice President of Engineering hos Mozilla. Det som kanskje er mer oppsiktsvekkende er at Facebook i fjor sommer kjøpte Parakey.

Parakey var et lite selskap som holdt på å utvikle det de kalte et WebOS, altså et web-basert operativsystem. Det var konseptet som virkelig skulle gjennomføre Marc Andreesens gamle drøm om å gjøre nettleseren til det virkelige operativsystemet (riktignok den gangen med tanke på bruk av java), og redusere Windows til “…a poorly debugged set of device drivers“.

Men det mest interessante med Parakey, og Facebooks kjøp av dette selskapet, var hvem sitt selskap det var. Parakey ble startet av Blake Ross og Joe Hewitt. Begge to tidligere Netscape-ansatte som lenge var sentral i utviklingen av Mozilla. Blake Ross var i praksis den som startet Firefox-prosjektet, i og med at han var den som først begynte å jobbe med forløperen Mozilla/Browser. Da Firefox 1.0 ble lansert var det Blake Ross som kom på forsiden av Wired og ble fremstilt som den nye Bill Gates eller noe sånt.

Nå kan det jo tenkes at Facebook faktisk kun er interessert i det nye prosjektet til Ross og Hewitt, men det er ikke helt far fetched å tenke seg at de også er interessert i å utvikle en nettleser. Vi har riktignok mange gode nettlesere, til og med Flock, som er spesialtilpasset til bruk av blant annet Facebook, men Facebook ønsker nok å ha en større kontroll på brukerne sine, i likhet med Google. De har tonnevis med penger, og kan utvikle hva de vil, og hele deres eksistens baserer seg på at brukerne kontakter deres tjeneste via en nettleser. En egen Facebook-nettleser, tett integrert med tjenestene som var planlagt i Parakey, vil gjøre det lettere for Facebook å holde på brukerne sine, og lettere å utvikle mer nyttefunksjoner innimellom alt fjaset på Facebook-tjenesten.

Personlig ville jeg ønske et slikt produkt velkomment, i likhet med Apple og Google sine nettlesere. At flere kommer med nettlesere er bare positivt, så lenge de bruker en av de tre rendringsmotorene på markedet som faktisk er brukbar. Det som er negativt er når vi må slite med bare en, middelmådig nettleser. Jo flere anstendige nettlesere vi har på markedet, jo mindre sjanse for at vi kommer tilbake til den dystre situasjonen igjen.