Jeg bryter laaaang tids bloggtaushet med en liten observasjon. Det begynner med en liten episode som hendte meg da jeg var på butikken med min sønn, Liam, på fire år, for et par dager siden:
Liam: Pappa, jeg hørte lyden av en elefant
Meg: Er du sikker på at det ikke bare var en sjiraff som latet som han var en elefant?
Liam: Tøysepappa – det finnes jo ikke sjiraffer her!
Morsom liten hverdagshistorie for en smÃ¥barnspappa, som man opplever hele tiden. Det som gir denne lille historien en ekstra spiss er det absurde i at Liam ser pÃ¥ det som latterlig at jeg foreslÃ¥r at det var en sjiraff, uten Ã¥ se ironien i at han nettopp foreslo noe like absurd – en elefant. Begge dyr er sjelden kost pÃ¥ vÃ¥r lokale Meny-butikk.
Min sønn er ganske smart i forhold til sin begrensete livserfaring, og ganske morsom. Jeg er nokså sikker på at han skjønner at hans forslag om elefant er like absurd som mitt forslag om sjiraff, men og også ganske sikker på at han setter pris på absurditeten i hele samtalen vår, og ser humoren.
Samtidig, i nasjonale medier:
Hoffnarren blant vÃ¥re nasjonale kjæledyr – kongefamilien, Märtha Louise, erklærer at hun kan snakke med de døde. Hun sier riktignok ikke at dette skal være tema for kurset hun holder, da skal man bare snakke med engler. SÃ¥ da sÃ¥.
Hun fÃ¥r kritikk fra mange – blant annet biskop i Bjørgvin – Halvor Nordhaug. Hans budskap er riktignok ikke at Märtha er en klovn som prater tull. Han sier at “Det finnes Ã¥ndsmakter i tilværelsen som ikke er gode og nÃ¥r vi Ã¥pner for kontakt, sÃ¥ vet vi ikke hva vi finner”. Intervjuet i BA avslutter med sitatet: “Hvem i all verden vet at det ikke er vÃ¥s og ren ønsketenkning for Ã¥ møte kundens behov?” En dristig uttalelse fra en som driver i samme bransjen, bare med en annen ønsketenkning, som er tilsvarende dÃ¥rlig dokumentert.
Noen dager senere kommer SnÃ¥samannen pÃ¥ banen. Denne bastionen av rasjonell tankegang. Han advarer folk mot Ã¥ tro pÃ¥ Märtha Louise, man kan ikke tro pÃ¥ det, for “det eksisterer ingen mulighet for det”.
Støtte til Märtha kommer først i mediene nÃ¥r spÃ¥mann Henning Hai Lee Yang uttaler seg. Han har “ofte kontakt med sine avdøde foreldre, hund og undulat”, og sier at “Ã¥ kontakte døde, er som Ã¥ ringe noen langt borte”. Nok en oppegÃ¥ende samfunnsdebattant med interessant bakgrunn som kommenterer saken.
Det jeg lurer på oppi alt dette er, hvorfor får disse dominere debatten i media? Pressens Vær Varsom-plakat sier følgende i paragraf 3.9 (min utheving):
3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.
Disse menneskene lever i hver sin mentalt forstyrrete virkelighet, og det er ille at de får snakke fritt i media. Når de først får det, er det enda verre at journalistene lar disse pasientene få dominere debatten, og ikke er tydelige på å selv poengtere, eller slippe til andre for å påpeke, at disse menneskene er noen klovner som bare prater tull.
Tilbake til min tur pÃ¥ butikken med min fire Ã¥r gamle sønn. I bilen, noen minutter senere, sier Liam: “Jeg tror egentlig at det kanskje bare var en bil som tutet eller noe sÃ¥nt i stedet for en elefant”.
Jeg smiler, og tenker at min sønn på fire år er smartere enn Märtha Louise, biskop Halvor Norhaug, Snåsamannen og Henning Hai Lee Yang. Ihvertfall foreløpig. Jeg håper han beholder sin kritiske sans for sine egne fantasier i fremtiden også, tross medienes stadige ønske om å ukritisk presentere forvirrete menneskers fantasier i fete typer.