lama.no

iPhone må være et av tidenes mest forhåndshypete produkter. Før Apple selv hadde nevnt noe som helst om iPhone hadde pressen spekulert og bygget opp spenningen i lange tider.

iPhone ble første gang offentlig kjent 8. januar i fjor, men allerede før dette ble det til og med sagt at Apple iPhone (hvis eksistens enda ikke var kjent) måtte skifte navn på grunn av at noen andre hadde rettigheter på navnet iPhone. Cisco hadde ikke en sjanse. Hele verden assosierte allerede Apple med iPhone, så det advokatene eventuelt måtte gjøre for å få det i boks var en ren formalitet. Selv om Apple aldri hadde tidligere hatt noe med telefoner å gjøre i det hele tatt.

Forventningene høye på grunn av all hypen – og de ble innfridd. Ihvertfall inntil noen oppdaget at den ikke kunne sende MMS. Eller ta opp videoklipp. Eller sende SMS til mer enn en mottaker av gangen. I det hele tatt manglet iPhone en del ting som man forventet av en moderne mobiltelefon.

Min første reaksjon da jeg så produktet presentert var at dette er noe jeg må ha – når det er modent nok. Det var det første produktet jeg hadde sett som fant et tilfredsstillende kompromiss mellom to viktige egenskaper:

• en skjerm som er stor nok til at den kan brukes til noe fornuftig
• en enhet som er liten nok til at jeg gidder å drasse den med meg rundt omkring

De eneste måten jeg hadde sett for meg å løse dette var en touchskjerm. Dette kom Apple med – og de tok det et steg lenger med sitt multi-touch-system, lekre design, og enkle brukergrensesnitt.

Jeg hadde egentlig tenkt å vente til produktet fikk modnet seg litt, og fått på plass litt flere funksjoner, før jeg hoppet på bølgen. Jeg savnet spesielt MMS, 3G og radio. Men så falt det seg slik at jeg fikk mulighet til å anskaffe meg en iPhone likevel, uten at disse kravene var oppfylt. Jeg var litt usikker på om jeg skulle slå til, men etter litt lesing rundt omkring og gjentatt titting på Calamari-filmen ble jeg fristet nok til at jeg tok sjansen.

For å si det litt forsiktig – jeg savner ikke MMS litt en gang.

I telekom-bransjen snakker man gjerne om begrepet three screens – som innebærer at man forholder seg til TV, PC og mobiltelefon. Steve Jobs presenterte også iPhone som tre ting – en widescreen iPod, en “internet device”, og en telefon.

Konklusjonen min etter å ha hatt denne dingsen i et par uker er at siste punkt – telefon – er det minst viktige med iPhone. Mobiltelefoner var fascinerende i 1998. Nå er det i beste fall en selvfølge, og ihvertfall ikke spesielt sexy.

iPhone er først og fremst en skjerm. En skjerm som i likhet med de to andre skjermene jeg benytter – TV og PC – kan brukes til både fornuftige og ufornuftige ting. At jeg kan ringe og sende meldinger med den er bare med på å sikre at jeg vil ta den med meg. For hadde den ikke hatt telefonfunksjonalitet måtte jeg hatt en telefon i tillegg. Og det er nok å drasse på en “dings”. Så for meg kunne de gjerne kalt den iScreen i stedet for iPhone – det er skjermen som betyr noe her.

Jeg må innrømme at jeg savner en radio. Og et par andre ting. Men ikke veldig mye. Merverdien av det iPhone tilfører overskygger kraftig det jeg savner.

Det er fascinerende å tenke på at dette er første versjon. Alle vet at det kommer nye versjoner med 3G, mer lagringsplass, MMS, forbedret SMS, og alle de andre tingene folk klaget over med en gang.

Men alle som har fulgt med Apple en stund vet også at de sannsynligvis kommer til å komme med noe nytt og revolusjonerende i nye versjoner av iPhone. Det blir spennende å følge med på! For min del trenger de ikke å gjøre noe som helst med størrelsen ihvertfall. Den er helt perfekt!

Martin har forøvrig en utmerket, grundig utgreiing om iPhone.

Lasse Marøen Ukategorisert