Facebook neste på nettlesermarkedet?

Det kom som et bittelite sjokk i Mozilla-miljøet for noen år siden da David Hyatt sluttet i Netscape, og dermed Mozilla, og ble ansatt av Apple. Han hadde vært en sentral utvikler, og er regnet som hovedarkitekten bak kryss-plattform-konseptet XUL, det XML-baserte brukergrensesnittspråket som gjorde det lettere å drive utvikling på tvers av plattformer. Han startet Chimera-prosjektet, den Mozillabaserte nettleseren for OS X som siden fikk navnet Camino, han lanserte en av de mest populære egenskapene ved Mozilla – tabs, og han var en viktig støttespiller til Mozilla/Browser-prosjektet, det som siden ble til m/b, deretter Phoenix, Firebird, og i dag Firefox.

Av en eller annen grunn opplevdes det som noe overraskende da det noen måneder senere ble kjent at arbeidet hans hos Apple hadde vært med en nettleser – Safari.

Da Mozilla Firefox 1.0 ble lansert var Ben Goodger hovedutvikler. Det var også bittelitt overraskende da han et par måneder senere annonserte at han for fremtiden ville motta lønnsslipper fra Google. Han fortsatte som Firefox-utvikler en god stund, men dunstet vekk fra arbeid med det etterhvert. Darin Fisher fulgte etter. Dette var før Firefox hadde begynt å få særlig med inntekter selv, og mange av de som jobbet med prosjektet var ansatt i andre selskaper, som f.eks Red Hat. Så vi var ikke veldig overrasket. Bare litt.

Noe overrasket, dog ikke vippet av pinnen totalt, var vi for et par uker siden da Google lanserte sin nye nettleser, Chrome. Ben Goodger og Darin Fisher ble begge presentert som sentrale utviklere i tegneserie-presentasjonen av nettleseren.

Mozilla som åpent kildekode-miljø har vært en nyttig ressurs for å trekke til seg dyktige og kreative folk som ønsker å jobbe med nettlesere og webteknologier. Så det er egentlig ikke veldig overraskende at endel av de som har kommet langt i det miljøet etterhvert har blitt sentrale i tilsvarende prosjekter i store selskaper.

Vi blir ikke overrasket hvis det kommer flere. Eller ihvertfall kanskje bare litt.

Facebook har tjent mye penger de siste årene og i sommer ansatte de Mike Schroepfer, tidligere Vice President of Engineering hos Mozilla. Det som kanskje er mer oppsiktsvekkende er at Facebook i fjor sommer kjøpte Parakey.

Parakey var et lite selskap som holdt på å utvikle det de kalte et WebOS, altså et web-basert operativsystem. Det var konseptet som virkelig skulle gjennomføre Marc Andreesens gamle drøm om å gjøre nettleseren til det virkelige operativsystemet (riktignok den gangen med tanke på bruk av java), og redusere Windows til «…a poorly debugged set of device drivers«.

Men det mest interessante med Parakey, og Facebooks kjøp av dette selskapet, var hvem sitt selskap det var. Parakey ble startet av Blake Ross og Joe Hewitt. Begge to tidligere Netscape-ansatte som lenge var sentral i utviklingen av Mozilla. Blake Ross var i praksis den som startet Firefox-prosjektet, i og med at han var den som først begynte å jobbe med forløperen Mozilla/Browser. Da Firefox 1.0 ble lansert var det Blake Ross som kom på forsiden av Wired og ble fremstilt som den nye Bill Gates eller noe sånt.

Nå kan det jo tenkes at Facebook faktisk kun er interessert i det nye prosjektet til Ross og Hewitt, men det er ikke helt far fetched å tenke seg at de også er interessert i å utvikle en nettleser. Vi har riktignok mange gode nettlesere, til og med Flock, som er spesialtilpasset til bruk av blant annet Facebook, men Facebook ønsker nok å ha en større kontroll på brukerne sine, i likhet med Google. De har tonnevis med penger, og kan utvikle hva de vil, og hele deres eksistens baserer seg på at brukerne kontakter deres tjeneste via en nettleser. En egen Facebook-nettleser, tett integrert med tjenestene som var planlagt i Parakey, vil gjøre det lettere for Facebook å holde på brukerne sine, og lettere å utvikle mer nyttefunksjoner innimellom alt fjaset på Facebook-tjenesten.

Personlig ville jeg ønske et slikt produkt velkomment, i likhet med Apple og Google sine nettlesere. At flere kommer med nettlesere er bare positivt, så lenge de bruker en av de tre rendringsmotorene på markedet som faktisk er brukbar. Det som er negativt er når vi må slite med bare en, middelmådig nettleser. Jo flere anstendige nettlesere vi har på markedet, jo mindre sjanse for at vi kommer tilbake til den dystre situasjonen igjen.

Skriv en kommentar

Sjekk ditt kjønn med nettleseren

Det finnes ulike måter å sjekke hvilket kjønn man er. For begge mine barns vedkommende ble dette avklart før de ble født ved hjelp av ultralyd. For mennesker som allerede er født, er det nok ta en titt mellom beina, og sammenlikne det man observerer med noe oppegående medisinsk litteratur.

Som om ikke det skulle være nok, kan man nå også bruke nettleseren til å undersøke hvilket kjønn man er. Det vil si, man lar en analyse av nettleserhistorikken sannsynliggjøre hvilket kjønn man er, ut fra hvilke nettsteder man har besøkt.

Denne uhøytidelige testen utnytter en lite kjent sikkerhetsbrist i CSS. CSS er sjelden noe man forbinder med sikkerhetsproblemer, men denne feilen har eksistert i CSS i alle år, er nokså kjent, men lar seg ikke fikse uten å svekke en funksjonalitet nettlesere har hatt i alle år å markere linker ut fra hvilke nettsteder man har besøkt før.

Når man forfatter en webside kan man angi hvilket utseende linker skal ha. Man kan da spesifisere, ved hjelp av såkalte pseudoklasser, forskjellen på utseende på linker brukeren har besøkt, og de som ikke er besøkt. Ved å sette et bakgrunnsbilde på disse linkene sendes en melding tilbake til serveren, og det er da mulig for forfatteren av websiden å legge til rette for å undersøke om brukeren har besøkt et bestemt nettsted.

F.eks, hvis jeg ønsket å undersøke om du har besøkt VG Nett i det siste kunne jeg legge en link til VG Nett, slik:

<a id="vglink" href="http://vg.no/">VG</a>

Jeg har gitt linken en egen id, vglink, slik at jeg lett kan referere til den i et stilsett, med følgende regel:

#vglink:visited {
background:url(/bilder/script/vgbg.php);
}

Her har jeg brukt en PHP-fil som bakgrunnsbilde. Når denne PHP-filen får en forespørsel fra dokumentet kan den registrere det faktum at den ble forespurt, og deretter sende et bilde til dokumentet som faktisk blir bakgrunnsbilde. PHP-filen vet da at brukeren har besøkt VG Nett. (Hvis jeg vil gjøre det vanskelig å oppdage kan jeg bruke filendelsen .jpg i stedet, og sette opp serveren slik at den kjører den som en PHP-fil likevel.)

En annen variant ville være å bruke et javascript til å sjekke hvilken bakgrunnsfarge gitte besøkte linker har, og sende informasjonen tilbake med litt AJAX-magi.

Og hva er problemet med det, spør du kanskje. Vel, i de fleste tilfeller er ikke dette noe problem, men mildere saker enn dette med javascript har tidigere vært presentert som grusomme sikkerhetsfeil. Men det er klart at når forfatteren av en webside har muligheten til å vite hvilke nettsteder du har besøkt gir det muligheter for misbruk av den informasjonen. F. eks kan leverandør B sjekke om du har besøkt leverandør A sitt nettsted, og tilpasse kommunikasjonen deretter. Eller arbeidsgiver kan på en enkel måte undersøke om du pleier for mye kontakt med jobbannonser i arbeidstiden.

Men tilbake til kjønnet. Noen har funnet en morsom måte å bruke denne «sikkerhetsglippen» til å sjekke hvilket kjønn en bruker er ved å analysere hvilke nettsteder brukeren har besøkt, og sammenlikne dette med den vanlige kjønnsfordelingen på disse nettstedene.

Her kan du teste hvilket kjønn du er.

Jeg må innrømme at jeg, ifølge testen, kun er 68% mann. Dette kan muligens forklares ut fra at min bedre halvdel til tider bruker samme PC som meg, og bruker mine åpne Firefox-vinduer uten å logge inn som seg selv. En sjekk av testen i Internet Explorer (som nevnte halvdel underlig nok foretrekker) gir 98% kvinne, noe som stemmer nokså godt overens med observasjoner jeg selv har foretatt. Jeg velger derfor å tro at testen er til å stole på.

1 kommentar

Tidenes nest morsomste vits

I et intervju med moromann Per Inge Torkelsen spør Dagbladet i dag: «Hva er tidenes morsomste vits?». Torkelsen svarer følgende:

Sherlock Holmes og Watson va langt ude i skogen. Sherlock seie: Se opp på stjernene Watson. Ka konklusjon kan du trekka av det du ser? Watson: Tyren e i ascendant med Karlsvognå, så då vil det vel ble ein milde vinter. Sherlock: Den fyste konklusjonen du bør trekka e at någen har stjåle teltet vårt.

Torkelsen er inne på noe, men han tar nok dessverre feil. Tidenes morsomste vits er nemlig denne:

Two hunters are out in the woods when one of them collapses. He doesn’t seem to be breathing and his eyes are glazed. The other guy whips out his phone aand calls the emerency services. He gasps, ‘My friend is dead! What can I do?’ The operator says, ‘Calm down. I can help. First, let’s make sure he’s dead.’ There is silence, then a shot is heard. Back on the phone, the guy says ‘OK, now what?’

Og hvordan vet jeg at denne vitsen er den morsomste?

For noen år siden ledet psykologen Richard Wiseman et prosjekt der man forsket på latter og humor. En av aktivitetene, inspirert av Monty Pythons klassiske sketsj, var å finne tidenes morsomste vits. 40 000 vitser ble samlet inn, og 350 000 mennesker i 70 land var med å vurdere hvor morsom vitsene var.

Vitsen med to jegere var den som flest mennesker klassifiserte som morsom. Vitsen Torkelsen referte, med Sherlock Holmes og Dr Watson, kom på andre plass, og er dermed ikke tidenes morsomste vits, men tidenes nest morsomste vits. Men det er jo ikke verst det heller.

Jakten på verdens morsomste vits er bare en av mange morsomme, hverdagslige fenomener som Richard Wiseman har forsket på, og som han beskriver i sin bok Quirkology – the curious science of everyday lives. I tillegg til forskningen om vitser og humor får man vite hva som kjennetegner en løgn, hvordan navnet ditt påvirker livet ditt, om det er noe sammenheng mellom fødselsdatoen din og hva som skjer i livet ditt, hvor langt folk vil strekke seg for å hjelpe fremmede mennesker, og mye mer.

Richard Wiseman er en morsom fyr, og boken er underholdende og morsomt skrevet, samtidig som temaene er behandlet seriøst og med vitenskapelig basis. Sjekk Wisemans «Color changing card trick» for et eksempel på hvordan han håndterer interessante tema på en artig måte:

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

Quirkology fåes på Amazon, og anbefales på det sterkeste!

3 kommentarer

Sokkerevolusjon

En gang tidlig på 90-tallet hadde jeg en god ide. Jeg ville løse problemet med sokkepar i vaskemaskiner. Problemet kjenner alle – man vasker klær, får de tørr på en eller annen måte, sorterer og bretter og legger på plass, og helt til slutt sitter du der med et berg av sokker. Problemet er da selvsagt å få mange enkle sokker til å bli halvparten så mange sokkepar.

Min ide var å lage til en eller annen form for klype som man skulle bruke til å sette sammen sokkepar før de ble vasket

Ideen var god nok til at jeg plutselig oppdaget at noen andre allerede hadde gjort det. I en periode midt på 90-tallet kom det en serie TV-reklamer for denne klypen. Jeg fant den aldri til salgs noen steder, og etterhvert glemte jeg hele greien og innfant meg med den manuelle metoden for sokkesammenlegging.

Så plutselig for et par måneder befant jeg meg i et svakt øyeblikk på Dressmann. Der kom jeg over deres geniale sokkeløsning – Snapsock. Dette er sokker med en innebygget knapp. Ved avsluttet bruk fester man sokkene lett sammen uten tilførsel av eksterne hjelpemidler. Etter å ha vært gjennom vask og tørk finner man sokkeparene igjen i bunken av klær fortsatt hengende sammen i par.

Jeg har nå byttet ut hele sokkeparken min, og Snapsock kan anbefales på det varmeste!

8 kommentarer

Blogg på firefox.no

Siden 2004 har firefox.no vært nettstedet for nedlasting av norske oversettelser av Firefox og andre Mozilla-produkter. Men bortsett fra at oversettelsene stort sett har blitt oppdatert har det ikke skjedd veldig mye annet der.

Nå ønsker vi å gjøre en endring på det. For et par dager siden lanserte vi blogg på firefox.no. Planen er at dette nettstedet ikke bare skal være stedet der du finner norske Firefox og Thunderbird, men også en god kilde til jevnlig oppdatert informasjon om disse produktene.

Med så mye god informasjon om Firefox og andre Mozillaprodukter som finnes rundt omkring på webben blir det forhåpentligvis ikke et problem å tilby et jevnlig oppdatert nettsted ved kun å peke til gode ressurser, blogginnlegg og nyhetsoppslag, i tillegg til at vi selvsagt vil forsøke å produsere endel unikt innhold også.

Håper du vil besøke firefox.no og legger den inn i din faste leseliste. Og send oss gjerne et tips eller en kommentar.

Skriv en kommentar

VG Nett er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider

Selvfølgelig er ikke VG Nett ansvarlig for innhold på eksterne nettsider. Så hvorfor skriver de det da, i parantes bak hver eneste eksterne link?

Hadde dette vært 1996 hadde jeg nok ikke reagert på dette. Men i 2008 burde web være et temmelig etablert medium. Da er det ille at Norges mest besøkte nettsted har så liten tiltro til publikums forståelse av mediet de opererer i at de ser seg nødt til å skrive en sånn disclaimer bak hver eneste link.

Dette minner om tiden da man snakket om dyplenking. Det samme som folk flest kaller lenking. Bruk av begrepet dyplenking signaliserer en total misforståelse av hva web som medium egentlig innebærer. En av de vesentlige faktorene som gjorde at webben vant frem som et dominerende medium over Internett var nettopp det at hver ressurs har en unik identifikator, og at man kan referere direkte til den uten å gå via en hovedside.

Nå er web et modent medium, og vi ser på det som helt naturlig å kunne lenke fra en hvilken som helst enkeltside til en hvilken som helst annen enkeltside, intern eller ekstern. Verden har skjønt dette konseptet nå. Norges største nettsted burde skjønne det også.

Skriv en kommentar

Billige blader fra junaiten

Jeg har samlet på Mad Magazine (den amerikanske originalutgaven) siden tidlig på 80-tallet. Mad er et satireblad med en helt egen stil og humor. Det har vært oversatt til norsk i flere ulike perioder, men i oversettelsen har kvaliteten sunket og stilen har vridd seg over i mer barnslig retning. Heldigvis har bladet stort sett alltid vært mulig å få tak i på originalspråket.

Siden grunnlegger William Gaines døde i 1992 har kvaliteten på bladet sunket, men det glimter til av og til med noe bra, og er fortsatt verdt pengene. Dessuten – når man har en svær samling må man nesten fortsette å fylle opp. Derfor har jeg for det meste kjøpt bladet hver måned.

Men poenget var egentlig ikke å fortelle om Mad. Poenget var at jeg har stort sett kjøpt Mad på Narvesen hver måned, og sist gang jeg kjøpte betalte jeg 85 kroner for ett blad.

Det var ikke først og fremst pengene som gjorde at jeg begynte å undersøke muligheten for å abonnere – heller enkelheten av å få det levert i postkassen. Men det gjør jo ikke akkurat noe når det viser seg å være så ekstremt mye billigere å abonnere.

Et to-års-abonnement, på 24 blader, kostet $40. Det vil si 199,78 kroner etter dagens rekordlave kurs. Delt på 24 blader betyr det altså en enhetspris på 8 kroner og 32 øre.

Altså 85 kroner for et blad på Narvesen – 8,32 kroner for det samme bladet levert i postkassen.

Det skal bli tungt for Narvesen å konkurrere med de prisene i fremtiden. Har du et amerikansk blad du pleier å kjøpe i Norge kan det altså lønne seg å sjekke abonnementspriser direkte fra USA.

2 kommentarer

Hva er kristne verdier?

Den kristne formålsparagrafen står for fall, og takk og pris for det! For meg er det et under at denne anakronismen har overlevd helt inn i vårt århundre. Om få år tror jeg vi vil se tilbake på det på samme måte som vi i dag ser på det at vi en gang hadde lovforbud mot homofili, stemmerett kun for menn, samt det at det var både lovlig og alment akseptert å røyke så å si hvor som helst når som helst.

Andre er negative til endringen, og mener at det er trist at formålsparagrafen mister sitt kristne preg – at de kristne verdiene ikke ligger til grunn for måten barna skal få opplæring i skolen.

Hvorfor er vi så uenige om dette? Har vi så totalt forskjellige meninger om hvilke verdier som er viktige, de kristne og oss andre? Jeg tror ikke det. Vi er nok uenige på enkelte punkter, men i hovedsak er dette nok en uenighet om hva man legger i begrepet «kristne verdier».

Så hva er egentlig «kristne verdier»?

Spør du en kristen person hva som ligger til i begrepet «kristne verdier» kan du kanskje få som svar begreper som menneskeverd, likhet, brorskap, «den gylne regel». Kristendommen forfekter disse verdiene, men er det dermed riktig å si at det er kristne verdier? Skal de kristne få eierskap til verdier som er felles på tvers av ulike religioner og livssyn?

Å være kristen innebærer normalt at man tror at det finnes en gud som har skapt hele verden, laget et sett med leveregler, betegnet alle mennesker som syndere, og plassert sin sønn Jesus på jorden for å ta straffen for alle disse syndene (som vi om vi ikke begår de selv arver fra våre forfedre (ikke mødre)).

For meg er dette et sett med absurditeter som andre folk gjerne må tro på dersom de ønsker det selv, men som jeg ikke vil at undervisningen av mine barn i den offentlige skolen skal bære noe preg av i det hele tatt. Å bruke begrepet «kristen» om de verdiene som skal være felles for hele samfunnet blir dermed fullstendig absurd. Det begrepet innebærer mye mer enn de verdiene som vi alle er enige om, og som virkelig er vårt felles fundament.

En god del kristne mener nok at det kristne budskapet bør formidles til alle barn i den offentlige skolen, men jeg velger å tro at mange oppegående kristne mennesker som er redd for bortfallet av den kristne formålsparagrafen kun har et annet syn enn meg (og andre ikke-kristne) på hva som egentlig ligger i begrepet «kristne verdier».

Vi er stort sett enige om grunnleggende moralske prinsipper som demokrati, likeverd, likestilling etc. Å fjerne kristendommen fra formålsgrafen i den offentlige skolen gjør ikke slike ting mindre viktig. Det gjør det heller mer viktig, ved at fokus taes bort fra de tingene som vi ikke er enige om, og som jeg håper de fleste kristne vil være enige i er en privatsak.

Publisert i Diverse | 1 kommentar

Mozilla 10 år

MozillaDet er et par ulike datoer man kunne valgt å markere 10-års-jubileet til Mozilla, men i dag synes jeg er dagen som passer best – det er nøyaktig 10 år siden kildekoden til Mozilla/Netscape ble sluppet fri. Selv om det senere viste seg at mesteparten av denne koden ikke ble tatt i bruk likevel var det en viktig markering av at Mozilla.org som et åpent prosjekt var i gang.

Da Netscape valgte å frigi kildekoden til nettleseren sin i 1998 var de fortsatt ubestridt leder av nettlesermarkedet, men Microsoft begynte å ta kraftig innpå med sin Internet Explorer. Marc Andreessen hadde tirret Bill Gates ganske kraftig med ymse uttalelser til pressen om hvordan nettleseren, i kombinasjon med Java, skulle bli den nye plattformen, slik at Windows ble redusert til «a poorly debugged set of device drivers».

Bill Gates svarte med å gi Internet Explorer bort gratis, og satte et par tusen utviklere på produktet, slik at det snart var på nivå med Netscape, men var fritt tilgjengelig, i motsetning til Netscape som kostet penger. Netscape hadde fortsatt stor tro på Java, og annonserte på et tidspunkt at de skulle gi ut en Java-basert versjon av nettleseren. Det ble aldri noe av, men underveis i prosessen tenkte man på hvilke konsekvenser det ville få at folk kunne få tilgang til kildekoden deres, siden Java byte-kode kan reverseres. Etterhvert kom man frem til at dette ikke nødvendigvis var et problem, men at det tvert imot kunne være positivt. Man ville da kunne få bidrag til kildekoden fra kreative mennesker verden over.

Kombinert med en tanke om at et frislipp av kildekoden også ville føre til generelt økt popularitet blant publikum, førte ideen om at hele verden kunne bidra til kildekoden til at Netscape annonserte i januar 1998 at kildekoden skulle slippes fri. 31. mars 1998 – for 10 år siden – ble kildekoden lagt ut på Netscapes ftp-servere. Målet var at man i løpet av 1998 skulle lage Netscape Communicator 5.0 med hjelp fra frivillige verden over.

Men det gikk ikke helt som planlagt. Det var vanskelig for folk å sette seg inn i den kompliserte koden, som var klattet sammen i rekordfart i løpet av de foregående fire årene. Man fant også fort ut at koden var lite egnet til å lage støtte for webstandarder, noe de frivillige var spesielt opptatt av. Til slutt ble det besluttet å kaste mesteparten av koden og heller satse på å basere alt på den nye rendringsmotoren Raptor (som senere skiftet navn til NGLayot, og deretter til Gecko, som den fortsatt heter i dag), som hadde fungert som et sideprosjekt i Netscape i en periode. Dette førte imidlertid til at prosjektet ble kraftig forsinket. Ett år etter at prosjektet startet var man ikke i nærheten av et ferdig produkt, og en av grunnleggerne av prosjektet, Jamie Zawinsky, valgte å si opp i skuffelsen.

Først i desember 2000 var det ferdige produktet klart. Av taktiske årsaker (løselig relatert til at man hadde kastet noe kildekode) valgte Netscape å gå rett til versjonsnummer 6, og droppet versjon 5. Samtidig ble den samme koden utgitt under navnet Mozilla, men da med versjonsnummer 0.6. Det nummeret reflekterte bedre den faktiske kvaliteten på produktet. Det var rett og slett en katastrofe. Netscape sine markedsandeler sank som en stein.

Et halvt år senere var mye forbedret, og Mozilla-produktet var kommet ut i flere versjoner underveis. Mozilla 0.9.1 ble utgangspunktet for Netscape 6.1, og nå var det et nærmest modent produkt som ble gitt ut. Imidlertid ble det åpenbart for flere og flere at poenget med å bruke Netscape var borte. Man kunne bruke Mozillas egne versjoner, og få det samme produktet, enda mer oppdatert, og uten Netscapes «nyttige» linker.

Dette poenget ble ekstra tydelig da Mozilla 1.0 ble gitt ut. På dette tidspunktet var popup-reklamer begynt å bli vanlig, nok til at det var irriterende, og Mozilla hadde som første nettleser (ja, lenge før Opera..) avansert funksjonalitet for å blokkere popups. Da Netscape skulle gi ut sin Netscape 7, basert på Mozilla 1.0, hadde de en liten utfordring i forhold til at Netscape.com – en av deres inntektskilder – brukte popups. Selvsagt fjernet de popup-blokkeringen, og selvsagt oppdaget publikum dette, og valgte derfor å bruke Mozilla i stedet for Netscape i enda større grad enn tidligere. Netscape kom etterhvert med en oppdatering som inkluderte popup-blokkeringen, men skaden var gjort.

Netscapes popularitet sank og sank, og Mozillas popularitet økte. Til sammen hadde de dog i 2002-2003 bare noen få prosents brukerandel. Det skulle en ny nettleser basert på Mozilla-koden til for at store brukermasser skulle ta i bruk teknologien.

Et par av Netscape-utviklerne hadde sett seg lei på at produktutviklingen ble styrt av kommersielle hensyn, og av store komiteer med kompromisser om alle detaljer. De begynte å utvikle en enklere nettleser, som de kalte Mozilla/Browser – oppkalt etter katalogen der kildekoden lå, og med et hint om at dette var kun en nettleser, ikke en «internet suite» med epostprogram, chat og alt mulig annet. Etter hvert fikk den nye nettleseren navnet Phoenix. Den måtte endre navn til Firebird, og deretter til Firefox.

På samme tid som at Firefox var i startfasen fant Netscapes eiere AOL ut at nok var nok, og sa opp alle ansatte i nettleserdivisjonen av Netscape. De friga endel ressurser til Mozilla.org, og donerte 2 millioner dollar i startkapital.

Resten er historie. Mozilla.org jobbet videre med Firefox og fikk en gigantsuksess. I dag har Mozilla.org startet selskapet Mozilla Corporation, som har nesten 200 ansatte og omsetter bøttevis med penger blant annet ved å sende over 100 millioner Firefox-brukere til Google-søk.

10 år etter koden ble frigitt kan vi fastslå at Mozilla-prosjektet var mislykket. Målet var å produsere Netscape Communicator 5.0 med hjelp fra frivillige utviklere, for å gi Netscape tilbake markedsandeler fra Microsoft. Det klarte de ikke. Med det kom heldigvis mye godt ut av det til slutt likevel!

2 kommentarer

Siste sjanse for $1 000 000

James RandiEr du litt synsk? Eller kanskje du kan snakke litt med folk som er døde? Eller bevege ting med tankekraft? Kanskje du driver med homeopatisk medisin? I det hele tatt – hvis du har noen overnaturlige evner er det godt å vite at du når som helst kan skaffe deg en million amerikanske dollar ved å enkelt og greit vise hva du kan til James Randi.

Men vær rask – snart er det slutt på den muligheten.

James Randi begynte med sitt tilbud allerede i 1964 – da tilbød han, på impuls i en radiodebatt, $1000 til de som kunne bevise et overnaturlig fenomen. Etterhvert steg beløpet til $10 000, deretter $100 000, inntil en anonym riking i 1998 donerte en million dollar til formålet. I dag formidles tilbudet gjennom hans organisasjon James Randi Educational Foundation (JREF).

Pengene ligger trygt i et fond hos Goldman & Sachs, investert på en slik måte at det kaster av seg litt penger hvert år, men samtidig er tilgjengelig til å gjøres om til cash på forholdsvis kort varsel.

Reglene er forholdsvis enkle. Bevis at et overnaturlig fenomen eksisterer, under kontrollerte former, på en måte som søkeren og JREF blir enige om, og man får en million US dollars.

Det er et par punkter som er vesentlige å merke seg:

1.De som skal testes må på forhånd beskrive spesifikt hva de faktisk kan
2.JREF og den som testes blir på forhånd enige om hvordan testen skal foregå, og hva som skal til for at testen skal kunne sies å være vellykket.

Dersom man ikke består testen skal man altså ikke kunne komme etterpå å hevde at det var noe galt med kriteriene i selve testen. Man er enige på forhånd om hva som skal til for å vinne.

Testene er designet slik at de skal kunne avklare om det påståtte fenomenet faktisk finnes, og hvorvidt det kan forklares av andre årsaker. Hvordan dette gjøres må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

For eksempel i tilfellet med James Hydrick. Han påsto at han kunne bevege ting med tankekraft, og demonsterte dette i et TV-program ved å bevege på en blyant og å bla om en side i en telefonkatalog. James Randi hadde en teori om hvordan det egentlig ble gjort, og testet teorien sin:

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

James Hydrick innrømmet senere at Randi hadde rett.

Eller denne testen, av en som påsto han kunne lokalisere blant annet vann og metaller ved hjelp av «ønskekvisten» sin. En enkel test avslører at han ikke finner noe som helst.

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

James Randi er tidligere tryllekunstner, og begynte sin kamp mot de med såkalte overnaturlige evner da han observerte at folk ble lurt av bløffmakere som gjorde helt vanlige illusjoner for tryllekunstnere, men påsto at de hadde overnaturlige evner.

Blant annet Uri Geller, som påstå han kunne bøye skjeer og få klokker til å starte, ved hjelp av tankekraft. James Randi gjentok alle triksene til Uri Geller, skrev en bok der han avslørte hvordan Uri Geller lurte folk, og avslørte han til og med på direktesendt TV. Likevel fortsetter folk fremdeles å tro at Uri Geller har spesielle evner.

Over 1000 mennesker har forsøkt seg på testen til James Randi siden starten. Ingen har så langt klart den foreløpige testen. Et søk på James Randi på YouTube gir en rekke eksempler på folk som har forsøkt å vise hva de kan til Randi, ofte med tildels høy grad av underholdningsverdi. Ellers føres det også en logg over alle søkere, og nylig ble det også startet en Challenge Blog.

Men nå er det altså snart slutt. I januar i år annonserte James Randi at testen vil avsluttes på 12-årsdagen for innføringen av en million dollar som prisbeløp. Arbeidet med å teste søkerne tar opp mye tid for JREF, og de mener deres tid, og en million dollar, kan gjøre bedre nytte for seg på andre måter.

Heldigvis varsles det i god tid – først 6. mars 2010 er det helt slutt. Det vil si at alle som har overnaturlige evner har nokså nøyaktig to år på seg å vise sine kunster slik at de kan innkassere en fet sjekk. Dollaren er riktignok lav nå, men litt over 5 millioner kroner er jo ikke så verst. Er man ikke interessert i pengene selv kan man i det minste få de cashet ut og gi de til veldedighet.

Søknadsskjema og regler finnes på randi.org. Lykke til!

Skriv en kommentar